becantus
forlag * galleri * undervisning

 

Kapittel fra boka "Livsenergien og cellenes hemmelighet".

Foreldre og barn

En av de viktigste tingene jeg har lært ved å jobbe med meg selv og andre, er å forstå hvor viktig det er å ta hensyn og å behandle alle mennesker med respekt, også små barn. Det er fordi følelsesmessige sår i hverdagen nesten alltid blir skapt av andre mennesker som har det for travelt, som er sinte, som ikke forstår eller som ikke har tilstrekkelig innsikt eller medfølelse. De mange små valgene vi gjør hele tida påvirker i stor grad livene til menneskene rundt oss. For eks. Når vi lar være å gjøre noe vi vet er riktig i forhold til barna våre fordi vi ikke har tid eller ikke orker, er det på tide å stoppe opp og reflektere over det. Samtidig er det jo slik at foreldre ikke skal la barna bestemme. De trenger grenser. Foreldre trenger å sette grenser og begrunne dem. – Og selv vise det ved å være gode eksempler. Da verdsetter barna grensene fordi de føler at foreldrene er omsorgsfulle og virkelig bryr seg om dem. Kan du være enig i dette når du ser deg tilbake i ditt eget liv?

Måtene vi reagerer på er ofte knyttet til våre foreldres måte å oppdra oss på og deres krav til hvordan vi skulle være da vi vokste opp. Oppdragelsen er i stor grad med og former oss, og når vi som gamle sjeler inkarnerer i små barn, ja da kan det oppstå motsetninger mellom sjelens trossystem og det trossystem som foreldrene har. Våre foreldre har selv med seg trossystemer fra sine egne foreldre. Derfor er det å være ærlig i forhold til hva vi faktisk føler for våre foreldre, en del av prosessen med å frigjøre seg fra emosjoner. I enkeltepisoder kan vi som barn være veldig sinte på og såret over våre foreldre. Det betyr ikke at vi ikke er glad i dem! Det betyr nettopp hva det er; et sår som må heles slik at vi ikke bærer nag. De aller fleste foreldre gjør så godt de kan i foreldrerollen. Selv om man har et godt forhold til foreldrene som voksen, er det likevel viktig etter hvert å se på episodene fra barndommen og ungdomstida der du kan huske at du var sint, såret, følte deg forlatt, krenket eller sviktet. Minnene er i høy grad med på å forme livet ditt og reaksjonsmønstrene dine. Blir de utløst av de menneskene du blir glad i seinere i livet, kan du komme til å projisere* sinne og vonde følelser på dem.

Jeg har forstått stadig mer av hvordan det er best å møte barn gjennom oppveksten på grunn av innsikt i mitt eget liv. Det er noe av det aller mest positive jeg har trukket ut av å jobbe med meg selv. Da jeg oppnådde denne innsikten, var mine egne barn blitt voksne, så jeg kunne ikke endre på det jeg hadde gjort, men jeg kunne snakke med dem om episoder som jeg husket der jeg visste at jeg handlet galt. Jeg fikk bedt om tilgivelse.  – Jeg fikk fortalt om situasjoner der jeg var fortvilet slik at de som voksne kunne forstå hvordan jeg hadde det den gangen de var små. Det ble nødvendig for meg å være helt ærlig i forhold til både dem og meg selv.  Når vi som voksne foreldre jobber med å forløse smerter fra vår egen barndom, oppdager vi mye om hvordan vi kan forholde oss til våre egne barn, til og med når barna er blitt voksne.

Ved å veilede voksne mennesker tilbake til minner fra barndommen har jeg lært en hel del om hvordan sjeleenergien virker i oss. Tilsynelatende bagatellmessige episoder sett med voksnes øyne kan føles veldig vonde og få store konsekvenser for livet til det barnet det gjelder. I det følgende eksempelet kan du se en episode som sannsynligvis varte ei lita stund. For 3-åringen det gjaldt farget den personligheten og selvoppfatningen når han ble voksen. Når mønstrene kommer fram gjennom erkjennelse, oppdager klientene selv hvordan de har begrenset seg gjennom ubevisste følelser. Det er da det åpner seg dører i deres indre.

Et eksempel på hvordan kortvarig smerte kan prege livet.

En klient som hadde nakkeproblemer kom til meg for å lære å bruke nøklene. Jeg kaller han John. Han fikk ligge ned og slappe av i hele kroppen. Da han var totalt avslappet, flyttet han oppmerksomheten til brystet hvor sjelen er. Han fikk ganske umiddelbart kontakt med minnet der smerten hadde sitt opphav. Hans indre barn tok han med til den gang han som 3-åring hadde fått en søster. John hadde fått mye oppmerksomhet da moren hadde kommet hjem med babyen. Han hadde fått lov å holde henne og være stolt storebror. Foreldrene hadde passet på at han ble sett til å begynne med. Men så kom det en tante og onkel på besøk. De hadde gaver med til mamma og den lille og de rettet all oppmerksomheten mot det nye barnet da de kom.

Tre-åringen følte seg oversett, men var samtidig for stolt til å mase om oppmerksomhet, så han krøp bak en lenestol og satt der musestille mens han lyttet til det de voksne snakket om. De var opptatt av den lille og slike ting som vi snakker om når et barn har kommet til verden; hvor stor hun var – hvem hun liknet på, hvilken farge hun hadde på øynene, osv. Tanten fikk holde babyen.  Han hørte ikke at de spurte etter han eller snakket om han i det hele tatt. De hadde helt glemt han. Han satt der og ble sønderknust i sitt indre. Han følte at ingen brydde seg om han lenger. Han følte at det han hadde vært så stolt over, nemlig å holde den lille søsteren, ble tatt fra han. Han følte at den lille tok over hans plass. Han følte at ingen brydde seg om hva han følte. Hans natur var å sitte stille og ikke si noe. Han lukket en stor mengde følelser inne i seg i løpet av den stunden det gikk før moren ble klar over at treåringen ikke var til stede. De ropte på han og han kom fram fra gjemmestedet uten å greie å si noe. Han greide ikke å gi uttrykk for følelsene, men stengte dem inne i seg og lot som om han hadde det bra. Han hadde bare sett på dem med et alvorlig blikk og konkludert med at de nå hadde fått et nytt barn som fikk all oppmerksomheten. Så ble han tatt på fanget og fikk oppmerksomhet og foreldrene måtte ha trodd at han hadde det bra.

Da denne mannen var hos meg, oppdaget jeg noe veldig viktig om følelser. De følelsene han hadde hatt den korte stunden han hadde sittet bak stolen, ble til repeterende mønstre i hans indre, selv om han ble tatt vare på og trøstet like etterpå. Det tre-åringen hadde konkludert med, var slik som han opplevde det i løpet av ei lita stund. Dette kom til å prege deler av livet hans helt til den dagen.

Hvor lenge han satt der er ikke godt å si, men John og jeg var enige om at det sannsynligvis var ganske kort tid – kanskje bare 5 minutter.  Da jeg i forkant av veiledningen møtte John fikk jeg gjennom den innledende samtalen vite litt om livet hans. I løpet av få minutter fikk jeg et bilde av hvordan han ofte følte at det ikke var plass til han. Han følte at han var lite verdsatt i andres øyne., selv om han hadde gode resultater i arbeidet sitt. Det kom fram i måten han uttrykte seg på. Slike mønstre kommer gjerne i bisetninger etter et «men», et «fordi» eller et «kanskje» der vi unnskylder eller forklarer hvordan vi har det i livet. I dette tilfellet vet jeg at klienten fant flere paralleller der han hadde skapt liknende situasjoner og forsterket mønsteret opp gjennom livet.

Dette eksempelet viser at barns oppfatninger om livet begynner å dannes i tidlig alder, før barnet har evne til å trekke logiske slutninger på sinnets nivå. Måten vi blir oppdratt på preger som regel familiene fra generasjon til generasjon. Vi vil alle gjerne være gode foreldre. De gode måtene som vi husker fra våre foreldres oppdragelse blir gjerne våre egne måter. I de aller fleste tilfellene, tror jeg vi som foreldre unngår de måtene som gjorde livet vanskelig… Vi lærer uten tvil fra generasjon til generasjon. Det er likevel slik at alle foreldre selv har vært barn og bærer med seg sine følelser og reaksjonsmønstre som danner deres måter å være på – også som foreldre. Det er en av grunnene til at jeg varmt anbefaler også unge mennesker å jobbe med nøklene. Det er veldig lærerikt… som en skole i oppdragelse. Ved å forstå deg selv og din egen bakgrunn, får du unik innsikt om livet. Men det er ikke nødvendigvis slik at det som du syntes var moro i barneårene alltid er den beste oppdragelsen for dine egne barn! Det er her utfordringen ligger. Foreldre har ansvar for å gi barna sine allsidige og lærerike erfaringer – der de selv er naturlig til stede. Gode foreldre opplever ting sammen med barna sine samtidig som de har tillit til at barna kan lære og utvikle seg sammen med andre voksne.

Oppdragelsen preges ikke bare av familiekulturen, men av strømninger og holdninger i samfunnet, og om hvorvidt foreldrene har en religiøs tro eller ikke. Samfunnet har endret seg så mye de siste 30 år at oppdragelsen må være en stor utfordring for dagens foreldregenerasjon. Jeg er så gammel at jeg ikke har opplevd å sitte foran TV‘en eller aktiviserende medier som underholder barn. Derfor har jeg ikke personlig erfaring med hvordan det føles. Jeg mener at det er uheldig å la barn gjøre det alene ut fra den kjennskap jeg har til barnets indre natur. En ting er at TV og dataspill til en viss grad er passiviserende, men hva fører det til for sjelen å være i en annen verden i deler av døgnet? Hvilket verdisystem representerer de forskjellige spill eller programmer? For barnesjelens naive natur kan den verden som oppleves på skjermen bli en del av virkeligheten – eller hele virkeligheten slik at barnet ikke forholder seg til selve livet. Jeg har selv opplevd at elever i skolen forholder seg til figurer fra serier på TV som om de er en del av livet deres. Det kan skje når både sjelen og sinnet forveksler virkelighet og fiksjon.  Jeg tror både TV og dataspill har mye større påvirkning på barn enn det forskerne har funnet til nå. For meg var det som et eventyr den første gangen jeg ble tatt med på kino som 7-åring. Det var en dansk «Far til fire» film som gjorde stort inntrykk. Det skumle var veldig skummelt og satt fast i meg lenge. Det gledesfylte ga mange impulser til leken.

Et eksempel på forholdet til foreldre

En dame kom til meg for veiledning. I den innledende samtalen fortalte hun hvor viktig faren var for henne og hvor dyktig han var. Likevel følte jeg at det var noe som ikke stemte. Da jeg foreslo at hun kunne se på forholdet til faren sin, utbrøt hun heftig at det trengte hun aldeles ikke. Hun var likevel innstilt på å slappe av og la sin sjel vise veien til det hun trengte å se på. Sjelen tok henne direkte til en situasjon der hun som 13-åring hadde vært rasende på faren fordi han ikke lot henne gå med høye hæler og miniskjørt. Hun måtte erkjenne at mens hun var tilbake i minnet, var hun full av følelser som hun ikke hadde drømt om at hun hadde. Hun følte at faren ikke respekterte henne. Hun måtte gjøre det som faren sa, ellers ville han ta fra henne ukepengene. Hun fikk satt ord på alle følelsene som kom opp og innså at det endte med at hun hadde gjort en avtale med seg selv om å gjøre som faren forlangte – å gå med lave sko og skjørt til knærne, til etter at hun var konfirmert. Familien var velstående og hun fikk alltid rikelig med ukepenger så pengene ble viktigere enn det personlige valget om skjørt og sko.

Da hun så tilbake på dette, oppdaget hun at den avtalen hun gjorde hadde skapt et mønster hos henne i forhold til penger. Hun oppdaget at hun hadde erkjent en setning som var nøyaktig det som gjentok seg i livet hennes. «Jeg erkjenner at jeg føler at jeg vil heller ha penger, enn å gjøre som jeg selv vil.» Hun måtte innrømme at hun ofte lot penger bestemme valgene hun foretok på mange områder i livet. Hun kunne også se at hun hadde et tema i livet som handlet om penger i forhold til de menn hun hadde vært sammen med. Hun måtte innse at hun kunne huske minnet, men hadde ikke tillagt det noen betydning for hun var så glad i faren sin. Etter å ha jobbet seg gjennom minnet, innså hun at følelsene i minnet likevel hadde påvirket livet hennes i mange år. Det sinnet hun hadde følt da faren bestemte over henne, hadde hun selv lagt lokk på og valgt å kompensere for med penger.

Min konklusjon er at vi ikke skal la oss stoppe i å forløse, selv om vi er glade i foreldrene våre. Kanskje nettopp derfor. En mann sa til meg, at han var helt sikker på at han hadde ingen ting å forløse i forhold til sine foreldre fordi han så på dem som perfekte foreldre. Mon det? Hvis du har slik innstilling til andre mennesker, enten det er foreldre eller andre, trenger du å stoppe opp og tenke deg om. Det er ingen mennesker som er perfekte. Vi behøver ikke være perfekte foreldre heller. Vi er mennesker og det er menneskelig å feile – og det er menneskelig å tilgi og å være glad i hverandre selv om vi noen ganger gjør dumme ting som vi angrer på.